Engelsk cocker spaniel
For noen hundre år siden fantes det spanieler over alt i England. Hundene ble delt opp i gruppene vannspanieler, setting spanieler som er opphavet til setteren, og springing spaniel som er opphavet til både cocker, springer og field spaniel.
Etter hvert ble disse gruppene ytterligere delt opp, og cockeren fikk navnet fra woodcock - rudge på norsk (en type snipe-fugl, se bildet til høyre) som var det vanligste viltet cockeren ble brukt på. De første cockerne var ganske tunge og lavbeinte, men på begynnelsen av 1900-tallet gikk Richard Loyd i gang med oppdrett. Hundene hans vant stort sett alt, også den største hundeutstillingen i England; Crufts. Rasen ble godkjent i 1892 og etter suksessen til Ware kennel ble cockeren populær over hele verden.
En typisk cocker spaniel er en vennlig og aktiv støtende fuglehund som skal apportere vilt både på land og i vann. De er gode sporhunder. De er livlige og utholdende og disse egenskapene, kombinert med den hendige størrelsen, de triste øynene, de lange ørene og den stadig viftende halen gjør den til en ekte hjerteknuser. Den er en flott familie- og utstillingshund, men de brukes fortsatt til jakt enkelte steder. En stund var det mulig å selge en cocker-valp uansett gemytt og avstamming, og dette gav cockeren et dårlig rykte. I dag er mange av feilene rettet opp, selv om den enda sliter med arvelige sykdommer.
Pelsen er kort på hodet, halsen og ryggen, med noe lengre beheng på ørene, brystet og beinene. Pelsen må trimmes, og labbene gres. En stor pels er vakker i utstillingsringen, men egner seg dårlig på brukshunder. Blir pelsen plagsom kan man klippe den av med maskin.
Kompakt og muskuløs
Cockeren har en kompakt kropp, og den er muskuløs under den tette pelsen. Den står på velbygde og robuste ben. Forbeina er beskyttet av dobbel pels, og potene er beskyttet av tykke tredeputer og tykk pels mellom tærne.